Vi, barna, har rett til en stemme, og vi har rett til å bli hørt. Er det ikke oss det egentlig handler om?
Barneombudet kom i går ut med en kronikk i dagbladet om samvær, og stilte spørsmålet hvor mye skal barn tåle? Kronikken kommer i kjølvannet av et år som har vært preget av heftige debatter om barnevern og samvær. Høyesterett og EMD har satt temaet på dagsordenen, og barneombudet trekker særlig frem begrepene barnets beste og «urimelig belastning». Vi er glade for at barneombudet løfter denne diskusjonen! Her kommer vårt innspill.
Barneverntjenesten har de siste årene ofte blitt skrevet om i mediene. Vi kan lese saker om at Norge har blitt dømt i EMD og vi leser om foreldre som er frustrerte over omsorgsplasseringer de mener ikke har gyldig grunn. Samtidig er det vanskelig å finne barnas stemme i diskusjonen.
Det viktigste for oss oppi alt dette er at de voksne som skal bestemme tar inn over seg at de er nødt til å lytte til oss også – vi har en rett til å medvirke i eget liv. Ikke tenk at hver enkelt av oss skal tilpasse seg et regelverk som er laget av de som aldri har stått i de situasjonene vi har stått i. For når en snakker om samvær er det viktig å huske at samvær skal skje etter vårt ønske og behov, og vi må få hjelp til både å begrense kontakten eller å opprettholde kontakten etter vårt ønske og en vurdering av hva som er best for oss. Det som er bra i én sak, trenger ikke være bra i en annen. Derfor er det problematisk hvis en får et lovverk som ikke ivaretar våre rettigheter som enkeltindivider, men heller legger føringer tilpasset en systemtankegang. Vi trenger et system som tilpasser seg barnet i større grad, og da trenger vi variasjoner fra dere voksne som skal jobbe med oss, som ikke følger et bestemt spor. Vi trenger voksne som har tid, og vi trenger at dere tar inn over dere at vi barn ikke er statiske i våre liv.
Særlig en setning i barneombudets kronikk reagerer vi på: «EMD har i sine dommer fastslått at samvær likevel ikke kan fastsettes på en måte som utsetter barnet for urimelig belastning». Vi kan altså utsettes for belastning, så lenge den ikke er urimelig. Hvordan henger dette sammen med barnets beste? Og hvem skal vurdere når belastningen vår er urimelig?
Igjen – det er så viktig at denne saken løftes og at vi tar tak i, og diskuterer barnets beste, samvær og «urimelig belastning». Vi håper debatten blir preget av både omsorg og fakta og villighet til å sette seg selv i andres sko. Sammen kan vi gjøre barnevernet bedre, men det krever respekt, tillit og at vi lytter til hverandre.
Til slutt har vi en siste oppfordring: husk at det er en arbeidsdag for dere- men det er livet vårt det handler om. Beskytt oss, lytt til oss og ta gode avgjørelser for og med oss.
Sammen er vi sterke!
Landsforeningen for barnevernsbarn ved
Thomas Johansen og Silje Sveum