Bekymringmelding/ meldeplikt

Manglende kunnskap om meldeplikt og saksgang kan gjøre at mange vegrer seg for å si ifra til barneverntjenesten om barn som lever under vanskelige forhold. Derfor er det viktig at denne informasjonen er tilgjengelig for alle mennesker i Norge. Offentlig ansatte har en plikt til å melde ifra til barneverntjenesten, men LFBs erfaring er at det i mange tilfeller ikke blir gjort. Det er de barna som er i sårbare situasjoner som blir lidende under manglende bekymringsmeldinger til barneverntjenesten, noe som i verst tenkelige tilfeller kan gi store psykiske, fysiske, emosjonelle og relasjonelle problemer for disse barna. Derfor er det en forutsetning for barneverntjenestens arbeid at de får kjennskap til tilfeller der barn lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling.

LFB MENER AT:

  • At alle har plikt til å melde bekymring så snart man får kjennskap til forhold som er skadelige for barns oppvekst.
  • Alle mennesker i Norge skal gjøre sin plikt ved å tre inn dersom de ser et barn som blir utsatt for psykisk eller fysisk vold.
  • At det er barneverntjenestens oppgave å vurdere forholdene i meldingen, og ikke melder.
  • Melder må få svar på om barneverntjenesten har vurdert saken.
  • At offentlig ansatte og personer som gjennom sin jobb har bekymring for barn, har en særskilt plikt til å melde i fra.
  • At det er riktig å sanksjonere i saker der offentlig ansatte, institusjoner eller etater ikke overholder meldeplikten.
  • At ledelsen i ulike institusjoner skal inneha riktig informasjon og kompetanse til å overholde meldeplikten, samt informere, bistå og veilede ansatte i de respektive instansene om meldeplikten.
  • Barneverntjenesten skal ta bekymringsmeldinger på alvor og ikke henlegge saker de ikke har gjort en individuell, faglig vurdering av.
  • Barneverntjenestene bør organisere seg slik at bekymringsmeldinger blir undersøkt.
  • Dersom en bekymringsmelding tar for seg et søskenpar/søsken, må barneverntjenesten vurdere å opprette to saker for hvert enkelt barn. Dette fordi man ikke kan være sikker på at barna har/ikke har opplevd det samme i hjemmet.