Ettervern

I dag er ikke unge i myndig alder sikret god nok oppfølging som kan sørge for at overgangen til voksenlivet blir vellykket. Det er for lett å ikke gi ungdom ettervern, til tross for at dette skal begrunnes ut i fra barns beste. Samtidig gjør store variasjoner i kapasitet, ressurser og kompetanse fra kommune til kommune ettervern til et sjansespill der de unge blir skadelidende. 

Overgangen til voksenlivet byr på utfordringer på en rekke arenaer, dette bør ettervernet ta høyde for. Ettervernstilbudet må være helhetlig og rette seg mot en rekke områder som utdanning, økonomi, sosialt nettverk, psykisk helse, ernæring, bosted etc. I dag opplever unge ettervernstilbudet som svært mangelfullt, særlig på opplæring i sosiale og praktiske ferdigheter til å håndtere livet på egenhånd.

Ettervern skal være noe den unge har rett til, og det skal og være mulighet for å ombestemme seg. Som mange unge flest har barnevernsbarn behov for å løsrive seg i rykk og napp. Å si nei til ettervern må derfor forstås som en naturlig del av å lære seg å stå på egne ben, og det offentlige må være åpne for at den unge vil oppleve utfordringer som gir behov for økt støtte igjen. Mange barnevernsbarn har omfattende behov for hjelp og støtte i overgangen til voksenlivet, men veldig få barnevernsbarn har et ettervernstilbud etter at de har fylt 20 år. LFB mener at ettervernet bør utvides til fylte 25 år. Vi vet av statistikk at mange barnevernsbarn ikke gjennomfører videregående skole på normert tid, og trenger derfor lengre tid for å gjennomføre en utdanning og/eller skaffe stabilt arbeid slik at de kan stå støtt på egne ben. Det er en samfunnsøkonomisk investering å gi barn og unge riktig tiltak så tidlig som mulig.

LFB MENER AT:

  • Det skal være en lovfestet rett til ettervern fram til fylte 25 år.
  • Det skal være plikt å informere godt om ettervern fra 16 år og skal være et fast samtaleemne frem til 18 år. Dette bør gjøres av tildelt fagperson tilpasset den enkelte ungdoms behov.
  • Den individuelle unges behov, ønsker og meninger skal være sentralt i utformingen av ettervernstilbudet.
  • De unge skal få tilbud om lik behandling og like muligheter i ettervern, uavhengig av kommunegrenser.
  • Ettervernstilbudet må favne den sosiale og psykiske siden av livet, med særlig fokus på å hjelpe den unge å mestre hverdagen med sikte på å bli selvstendig.
  • Ettervernstilbudet må være helhetlig og basert på koordinert samarbeid mellom ulike instanser med tydelig definerte ansvarsforhold der barneverntjenesten har det overordnede ansvaret.
  • Det må være mulig å opprette, gjenopprette eller bytte ettervernstiltak, og barneverntjenesten skal tilby dette kontinuerlig frem til fylte 25 år.
  • NAV må ha egne økonomiske ordninger for unge under ettervern i barneverntjenesten.
  • Det bør stilles krav til barnevernet om oppfølging av den unge når de har behov for hjelp av ulike instanser.
  • Dersom det er behov bør det være mulighet for oppnevning av verge v/vergemålsloven til ungdom i ettervern.  
  • De som står ungdommen nærmest som fosterfamilie/barnevern/verge bør samarbeide med ungdommen om sparing på BSU, og dette bør påbegynnes i slik tid at barnet har en konto som kan benyttes etter endt ettervern.
  • Klage på manglende eller mangelfullt ettervern bør ha en egen klageinstans for å unngå for lang behandlingstid.
  • Ettervernet må forberede ungdommen på livet etter ettervern.